En meget interessant artikkel i forhold til klimadebatten. Karbonfotavtrykket er god måte å måle vår påvirkning på klima. Norge (nordmenn) kommet ikke så bra ut, den høye levestandarden og dermed det høye forbruket trekker vårt karbonfotavtrykk opp. Norge har et avtrykk på 14,6 tonn mens Sverige har 11 tonn, land som Bangladesh, Malawi og Mosambik har karbonfotavtrykk nær ett tonn. Arbeidet til forskerne Glen Peters ved CICERO og Edgar Hertwich ved NTNU http://www.carbonfootprintofnations.com/blog.php, illustrerer forbrukets rolle i CO2 regnskapet.
Thomas L. Friedman påpeker i sin bok Hot, Flat, and Crowded at det er forbruket som ar avgjørende (http://www.thomaslfriedman.com/bookshelf/hot-flat-and-crowded): Mange mennesker med et høyt forbruk er klimautfordringens kjerne.
Vi er avhenging av å dreie forbruket mot et lavere og mer bærekraftig forbruk, skal vi klare å redusere faren for en klimakrise. Ufordringen er stor, for som forskerne påpeker må utslippet ned så lavt som rundt et tonn, hvis vi skal klare å hindre en temperaturøkning på 2 grader. Det vil ikke være mulig å nå et slikt mål ved redusert forbruk alene, uten at det vil medføre dramatiske endringer i levestandard. For å nå klimamålene er vi avhengig av å utvikle og bruke teknologi som i langt større grad er CO2 nøytrale. Samtidig må forbruket i større grad være basert på bærekraft.
Det interessante med å se på karbonfotavtrykket slik det gjøres i artikkelen, er at det ikke er landets utslipp som er utgangspunktet, men forbruket. Dermed kommer vår import av elektronikkvarer importert fra og produsert med grunnlag i kullkraft i Kina som en del av vårt CO2 regnskap. Vårt internasjonale ansvar kommer dermed mye tydeligere fram. Som artikkelen påpeker det er de rike landende som har de største karbonfotavtrykkene.
